Intervju
med
astronaut Rex J. Walheim
”Som en berg– og
dalbanetur som aldri tar slutt!”
Av Kim Østenfor Spildrejorde
Den norskættede NASA-astronauten Rex J Walheim var på besøk ved Luftfartsmuseet i vinter i anledning utstillingen ”Rymden C”. På tross av den hektiske timeplanen stilte han opp for et lite intervju over telefon.
Jeg sitter i telefonen med Rex J Walheim. Han er en hyggelig og utadvendt amerikaner, og har en jobb de fleste bare kan drømme om. Etter tre få ha holdt flere foredrag, og hatt bortimot 300 skoleelever hakk i hæl,stilte han gjerne opp for å svare på noen spørsmål.
”Hallo, Kim!” hører jeg fra telefonen. ”Jeg har forstått det sånn at du hadde noen spørsmål til meg?”. Jo da, jeg hilste og takket for at han ville stille opp.
Han hadde fått spørsmålene på forhånd så han visste litt om hva som ville komme opp.
”Hvordan ble du en astronaut, og hva trengs for å bli det?”
Det blir stille en liten stund mens han tenker seg litt om. ”Jo, jeg tok en Bachelor i det som på engelsk heter Mechanical Engineering, og etter det gikk jeg inn i luftforsvaret, og jobbet en stund hos NASA i kontrollrommet i Houston før jeg tok en Master i Industrial Engineering. Etter det ble jeg fly test-ingeniør og instruktør ved USAF Test Pilot School før jeg ble valgt ut som astronaut i 1996.” Han tar en liten pause før han fortsetter ”For å bli en astronaut er det viktig å gjøre det bra på skolen og ta en god utdanning. Det fnnes to typer astronauter, det er ferdsspesialister som ofte er ingeniører, leger, fysikere, forskere og noen ganger piloter. Så har man pilot-astronautene, som er de som blir piloter og kommandører på romfergen. For å bli pilot-astronaut må man ha vært pilot i Forsvaret og helst testpilot. Men det er veldig, veldig viktig med god utdanning og helst av en høyere grad.”
Jeg spør ham om hvor lang treningen er før en ferd, og hva den innebærer.
”Treningen tar om lag et år fra man får tildelt en ferd. For min del, på min første ferd, STS-110 i 2002, innebar det blant annet trening under vann. Jeg skulle være med på to ”romvandringer” for å installere et stykke av tverrstrukturen på den Internasjonale Romstasjonen og under vann kan vi simulere vektløs tilstand og trene på jobben vi skal utføre på en modell av romstasjonen i vannet. Vi har også mange forskjellige simuleringer av f. eks oppskytning og landing. To uker før oppskytingen hadde vi det du kan kalle kostymeprøven. Alt foregår som på oppskytingsdagen, bare minus selve oppskytingen”
Jeg spør om hvordan oppskytingen var etter all treningen.
”Det var en helt utrolig opplevelse. Bare tanken på det å gå fra 0-28 000 km/t på litt over 8 minutter er helt utrolig. Det skjer jo ganske mye de siste sekundene før lift-off og jeg hadde forventet at det var ganske bråkete da hovedmotorene startet. Det som overrasket meg var at det nesten ikke bråket, selv ikke da faststoffrakettene, de to hvite rakettene på siden av fergen, antente bråket det noe særlig. Men da de to faststoffrakettene startet, da begynte heisaturen. Det hele føltes som en berg- og dalbanetur som aldri tok slutt. Alt sammen ristet ganske kraftig, men også ristingen var mindre enn ventet. Det ristet litt mindre da faststoffrakettene falt vekk, om lag to minutter etter lift-off, men da begynte derimot g-kreftene å bygge seg opp. Da motorene til slutt stoppet virket det som om jeg nærmest ble kastet fremover.” Entusiasmen i stemmen viser at dette var en unik opplevelse. ”Det tok et par dager å bli vant med å være vektløs” legger han til han.
Etter et par dager dokket de med ISS, om det har han dette å fortelle
”Romfergen er ganske liten. Arealet vi har å bo på er vel tilsvarende to-tre flycockpiter. Når vi kom til ISS ble det noe helt annet. Det er en virkelig vakker konstruksjon. Boarealet er gigantisk i forhold til romfergen så vi fikk mye større bevegelsesfrihet”
”Hvordan var utsikten der oppe?” spør jeg.
”Helt utrolig,” sier han. ”Fra innsiden av stasjonen var det kjempeflott og da vi gikk ut av stasjonen for å montere den delen av strukturen vi hadde med var det bare helt stroslått. Uheldigvis gikk tiden altfor fort, og vi hadde mye arbeid å gjøre, men jeg tok meg selvsagt noen øyeblikk for å nyte synet.”
Etter endt jobb ved ISS satte romfergen Atlantis kursen hjemover. Det viste seg også å være spesielt:
”Det var en flott opplevelse. Det oransje lyset rundt fartøyet som oppstår av de varme gassene var veldig flott å se på. Det som ikke var like behagelig var å oppleve tyngdekraften igjen. Maksimum g-krefter under turen hjem er på rundt 2 G. Det høres kanskje ikke mye ut, men etter nesten to uker i vektløs tilstand føles det veldig tungt ut. Til og med en halv G føltes som bly. Etter å ha landet føles det litt som om man går på et gyngende skip. Man må konsentrere seg om å gå rett og alt føles litt rart ut til å begynne med. Men det var samtidig en ganske god følelse for jeg merket at jeg ble bedre for hver time som gikk, så det var faktisk verre å venne seg til å være vektløs enn det å tilpasse seg til tyngdekraften igjen.”
Jeg spør ham litt om hvordan ventingen før oppskytingen var. Astronautene går om bord i romfergen ca 2-3 timer før oppskyting så jeg ville tro at det ble en del venting.
”Ventingen gikk egentlig mye raskere enn jeg trodde det skulle. Vi setter oss inn og bakkemannskapene hjelper oss med å feste stropper og alt sånn. Etter det stenger de luken og drar ca fire og en halv kilometer vekk. Etter det sitter vi og venter og venter og den tiden jeg trodde ville gå veldig treigt var bare plutselig over. Jeg brukte tiden på å bli litt vant til drakten og se til at alt var slik det skulle og plutselig var det bare noen få minutter igjen.”
Hva som så langt er hans favorittøyeblikk som astronaut ble vanskelig å svare på for Rex. ”Jeg vet nesten ikke helt. Det er så mange av dem. Oppskytingen, spaserturene i rommet, jeg får jobbe med noen helt utrolige folk, og så er jeg jo heldig som får reise så mye rundt i verden, for eksempel dette besøket i Norge som jeg synes har vært helt enestående. Jeg har hatt det virkelig bra her.”
Neste høst skal Rex igjen opp i rommet, på romferden kalt STS-122. Der skal han være med på å installere det europeiske Columbus-laboratoriet, som blant annet Norge har vært med på å bygge, på romstasjonen.
”STS-122 blir nok veldig annerledes fra min forrige ferd blant annet fordi da var jeg nybegynneren, mens til neste år er jeg den med erfaringen. Det blir nok en litt annen rolle for meg denne gangen” Når jeg spør om han gleder seg svarer han kontant ”Selvfølgelig! Jeg gleder meg veldig”
Som han selv sier, tiden går fort, og etter alt for kort tid må han gå. ”Det har vært veldig hyggelig å snakke med deg. Jeg synes det er flott du er så interresert og engasjert i romfart. Du får krysse fingrene, kanskje du får dra opp i rommet en dag også,” sier han før jeg takker for meg og sier tusen takk for intervjuet.